I bensinmotorer, er lambdasonden ansvarlig for å overvåke oksygeninnhold i treveis katalysatorer, og justere blandingssammensetningen via en kontrollenhet. Den integreres i eksosanlegget før katalysatoren, og lambdasonden sammenligner oksygeninnholdet i eksosen med luften utenfor.

Sensoren består av et spesielt, keramisk materiale. Den ytre delen av keramikken finnes i eksosanlegget, før katalysatoren, og den indre delen er koblet til luften utenfor. Sensorens keramikk er dekket med et tynt lag av mikroporøs platina, både innvendig og utvendig. Den ytre delen, som utsattes for eksosstrømmer, lager en minuspol via den elektrisk-ledende platinalaget, som er koblet til sensorens deksel. Innsiden av sensoren, som er koblet til luften utenfor, er koblet til platinalaget og lager en plusspol. Dersom differanseverdiene til oksygeninnholdet forandrer seg, så oppstår det spenninger på elektrodene, som ligger på millivoltnivå.

Signalene sendes til kontrollenheten via plusspolen, som igjen regulerer tennings- eller injeksjonstiden til utslippsverdiene. Det finnes andre typer lambdasonder, enn spenningssensoren som vi har beskrevet her. Noen eksempler er bredbåndslambda og keramisk sensor, som dekker flere måleenheter.

Siden 2002, så har lambdasonder også blitt brukt til dieselmotorer for å finjustere drivstoffinnsprøytning. Dette reduserer unødvendig forbruk og forurensende utslipp. Lambdasonden optimaliserer eksoskvaliteten og eksosresirkulering, og starter innsprøytningen via kontrollenheten og grenrøret. Den forbedrer også motorbanking.

Levetiden til en lambdasonde avhenger av forskjellige faktorer. Blant annet om det kommer olje inn i eksosen. Dette kan skje på grunn av feil i motoren, eller hvis det fylles for mye motorolje. Forskjellig type drivstoff, og drivstoffkvalitet, kan også påvirke.